temporarly

ja, så man kan vel si at jeg bedrev selvskading da.
Ikke at jeg tok et barberblad ellerno og skjærte gjennom huden min - for det gjorde jeg ikke.
Men jeg måtte få ut litt frustrasjon/sinne/følelser etc.

Det begynte med at jeg løp.
Jeg løp langt, veldig langt.
Jeg løp til jeg ikke orket å løpe lenger.

Og da stoppet jeg.
Idag var det ingen tårer.
Bare sinne og frustrasjon - som blandet seg med tristheten fra igår.

Så jeg knyttet neven og slo.
Slo hardt ned i skaraen.
5 ganger tilsammen.

Skaraen er skarp og hard.
Så etter de fem gangene blødde jeg.

I feel calm, and better.
There's no guilt.
I guess my blood took away the pain.
But I will try not to let it happen again.

Even though..
I needed this. 

Så idag gikk jeg ut, alene. Trengte å være for meg selv, så jeg gikk en tur.
Puttet musikk i ørene og gikk ned mot et vann like ved.
Der nede var jeg alene, ingen rundt meg og jeg bare satt i sola og tenkte.

Jeg tenkte på mye rart, aller mest en tanke som slo meg for ikke lenge siden.
Tanken kommer som en stemme bak i hodet, hvisker ting som jeg ikke trenger å høre. 

Folk kan bare gå.
De bryr seg nok litt om deg, joda.
Men de kan bare forlate deg - du er ingen viktig del av livene deres.

Joda, de vet at du vil bli lei deg.
Men det kan de leve med - du er èn person.
Èn av mange.

Hadde jeg vært hjemme.
Hvis jeg hadde hatt andre personer rundt meg.

Da hadde jeg ikke knekt sammen.

Det er første gang jeg noen gang har knekt sammen, første gang jeg ikke har klart å stå opp reist grunnet psykisk "stress" (eller hva jeg skal kalle det). - Det som skjedde var at jeg satt på en stein, musikk i øra og bare tenkte (som sagt). Tanken (som jeg skrev ned) ble veldig stor og jeg fant ut at å stenge det inne ikke er bra, så jeg lot bare tårene komme.
Og hvis jeg begynner å grine så orker jeg ikke sitte stille, så jeg reiser meg og begynner å gå. Så jeg går, tilslutt stopper jeg - beina mine orker ikke, jeg orker ikke.
Jeg lar knærne knekke under meg og jeg faller sammen på den kalde, harde mosen.
Og der sitter jeg og griner en stund, tilslutt har jeg gått tom for tårer og jeg sitter bare og rister.

If you leave, a part of me will die.
Because you have grown on me.
And forever my tears will be burned into my soul.
Breaking it every time I see your face. 

Jeg er et grusomt menneske.
Altså, mennesker generelt er grusomme - derfor jeg ikke liker mennesker.
Men egentlig har jeg likt å sammenligne megselv med en skapning, eller bare 'noe' som vandrer hvileløst rundt på jordens overflate. Men tidligere så slo menneske 'inni meg' til.
Jeg blir ofte satt til å gjøre ting hjemme, noe som i og for seg er helt rett og rimelig. Jeg liker ikke å gjøre det, men jeg gjør det. Og igår, så var min oppgave og skrelle poteter - helt greit, gjort det mange ganger.
Men stemora mi, hun kritiserer det meste jeg gjør. Enten er det ikke bra nok, eller fort nok eller så er det bare det at jeg er kjempe lat og udugelig. dette er jo selvfølgelig noe jeg ikke gjør noe med, fordi.. jeg tør ikke. Jeg tør ikke si ifra, jeg har virkelig ikke motet til å stå opp imot hu. Så jeg bøyer meg, stenger følelsene inni hodet mitt, kjenner hver eneste tanke sette seg fast og danne spindelvev i hodet mitt. Mørke, svarte spindelvev. 
Og etter en stund så griper jeg meg selv i å tenke at det er stemora mi jeg holder i hånden, at det er henne jeg drar potetskrelleren over, at huden hennes skrelles av litt etter litt. Og i det øyeblikket det går opp for meg, blir jeg redd. Jeg slipper potetskrelleren og poteten og løper inn på do. Der låser jeg døra, skrur på vasken og slenger iskaldt vann i ansiktet. Sånn står jeg i 5-10min før jeg går ut igjen og fortsetter der jeg slapp.

Jeg er et grusomt menneske.

Jeg føler jeg begynner å drukne, rett og slett.
Jeg drukner i følelser og tanker, en stund nå har jeg klart å holde noen av de dumme tankene ute av hodet. Men igår kom de tilbake og ødela store deler av ettermiddagen og kvelden min.
Det starter ganske lett med tanker som "håper jeg ikke forstyrret" o.l.
Igår var det rett og slett bare det at jeg, for en gang skyld, var ute med venner. Og det er jo hyggelig og sånn, men etterhvert så blir jeg trøtt. Og det har mye med det at jeg som liten/yngre aldri var ute med venner. Og da hender det at jeg bare må stenge meg ute litt, så jeg plugger i ipoden og hører på musikk. høyt.
Og.. da føler jeg meg slem. Fordi, først har jeg tvunget mitt nærvær på dem også stenger jeg dem ute. Jeg kunne jo like godt dratt hjem og ligget i senga mi inne på et mørkt rom og hørt på Emilie Autumn (altså, dette er min type terapi - EA får meg til å slappe av).

Og i tillegg så sendte jeg melding til en venn, bare sånn.. fordi jeg snakker med den personen hver dag - uansett hva, omtrent. Og etterhvert så begynte jeg å bekymre meg for at jeg irriterte vedkomne med å sende meldinger.
Jeg føler meg rett og slett overflødig, jeg skal ikke gå så langt som til å si at jeg like gjerne kunne ha vært dø - for folk hadde klart seg fint uten meg. Fordi jeg vet at jeg er verdt noe i andres øyne - jeg har jo blitt fortalt det.
Men av og til bare, av og til så vil jeg bare vekk.
Så da tar jeg den veien jeg kjenner så godt, den veien jeg har gått så mange ganger før.
Nemlig nedover, og innover i hodet mitt.

- jeg skal bare legge til at dagen idag har vært helt ok. 

De to siste dagene har vært helt greie.

Eneste problemet jeg har hatt er klassen min, jeg takler virkelig ikke klassen min. De oppfører seg som forvokste drittunger for å være helt ærlig, og jeg må tilbringe de fleste skoledager sammen med de folka. Jeg er så glad jeg kan koble musikk i øra og stenge dem ute, jeg tror rett og slett jeg hadde fått mental breakdown uten musikken.
Men jeg kan ikke akkurat gjøre noe med det, så jeg skal bite tenna sammen og gå på skolen og møte de folka hver dag. De finnes heldigvis folk jeg liker på skolen, de redder dagen min.

Tenkte jeg bare skulle ta opp et annet tema, siden vi allerede er innpå ting vi ikke tåler og slikt.

Jeg takler ikke småbarn.
Barn fra alderen 1min til 2-3 år.
Så klart er de skjønne å se på, når de sover - og ikke lager lyder, bæsjer eller spyr.
Jeg merker at jeg får lyst til å krype sammen i fosterstilling når jeg hører et spedbarn gråte, den følelsen jeg får når et barn skirker av full hals er forferdelig. Jeg tar meg jo sammen, knytter nevene i jakkelommene, skrur opp musikken på øra, lukker øynene. Og som regel går det bra da.
Men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at spedbarn begynner å gråte i samme sekundet vogna deres kommer i kontakt med bussen. Om jeg hadde vært bussjåfør så hadde jeg(uansett hvor fælt det høres ut) tatt å sagt ifra at om ikke ungen ble stille, så måtte de gå av på neste stopp. For det er mange som ikke klarer den lyden.

da er hvertfall det sagt.

Jeg er ikke sikker på hvor jeg skal begynne når det kommer til dette temaet, jeg kunne begynt med hva jeg føler nå, eller hva jeg burde føle eller jeg kan rett og slett bare fortelle om alt jeg føler og har følt.

Jeg tror jeg gjør det.

Som liten tenkte jeg jo ikke så mye over kjærlighet og slikt, tenkte ikke så mye på følelser generelt. Det var ikke før i 7. ? 8. Klasse at jeg begynte å bry meg om følelsene som begynte å ta form i kroppen min.

Jeg forelsket meg jo ikke, nei, ikke i så tidlig alder. Jeg brydde meg, og var glad i folk, ja. Første kjæresten min fikk jeg i 9. Klasse, og det angrer jeg på. For på den tiden hadde jeg ikke noe begrep om hva det ville si og være forelsket, og mitt første kyss ? som liksom skal være noe spesielt ? ga jeg fordi jeg følte jeg måtte; personen var jo kjæresten min på det tidspunktet.

På samme tidspunkt som dette skjedde, var jeg midt i hele prosessen med å oppdage at jeg ikke var den jeg trodde jeg var ? altså, når det kommer til kjærlighet og slikt(med andre ord, min egen seksualitet). Og hvordan skjedde det? Jo, jeg fant ut at jeg var tiltrukket samme kjønn. Det skremte meg ikke, nei da, jeg synes bare at det ble forvirrende.

Jeg og kjæresten holdt litt over en måned.

Etter dette gikk det et par år før jeg fikk følelser for noen, og ble sammen med noen.

Og denne gangen var det en av samme kjønn, og jeg var glad ? i begynnelsen. Etter hvert ble jeg redd, redd for meg selv, redd for følelsen av å kunne bli såret og sviktet, redd for hva jeg følte, redd for hva kjæresten følte. Til slutt begynte jeg å tvile på meg selv, tvile på følelsene mine og jeg begynte å tvile på forholdet generelt.

Jeg måtte gjøre det slutt, men jeg utsatte det en stund. Og da følte jeg meg svak, feig og urettferdig/egoistisk fordi jeg satte meg selv foran kjæresten min. Men tilslutt så jeg ingen annen utvei en å si det som det var, og det var vanskelig. Etterpå skalv jeg som et helvette på hendene, jeg måtte holde meg fast i noe for ikke å skjelve ? men jeg var utrolig lettet.

På dette tidspunktet tenkte jeg ?endelig, nå kan jeg være alene og ikke trenge å tenke på kjærlighet?. Det viste seg også å være veldig feil. Like etterpå forelsket jeg meg igjen, denne gangen også i en av samme kjønn ? og vedkomne bor også langt unna. Så jeg får ikke sett personen veldig ofte kan du si. Men vi snakker på sosiale medier, og det betyr mye.

Denne personen aner ikke noe om hvordan jeg føler, vedkomne tror jeg ser på den som en god venn. Og jeg gjør det, men det er også mye mer.

Jeg bryr meg så mye og elsker den personen så høyt at utsagnet, ?I wanna write I love you on a rock and throw it in your face, so you will know how much it hurts to love you.?, blir en underdrivelse. Men ja, jeg orker ikke gå nærmere inn på det nå.

Jeg tror at det var alt for nå.

-T

Jeg kan like gjerne starte med å fortelle noe om meg selv.

Jeg vokste opp med skilte foreldre, og jeg så ikke faren min mer en to helger i måneden. Det har resultert i at jeg ikke er vet hvordan jeg skal snakke åpent med han, jeg er usikker på hvordan jeg skal snakke med ham om megselv og slike ting.
- Når jeg tenker etter, så har jeg egentlig litt vanskelig for å snakke om mine egne personlige følelser med alle.

I tillegg til det vokste jeg opp i et samfunn som var meget kristent og jeg hadde ganske kontrolerende venner og det har gjorde at jeg aldri fikk være den jeg ville. Jeg måtte alltid være innafor rammene.
Dette gjorde at jeg var mye alene, jeg likte mitt eget selskap bedre enn andres. Og det igjen førte til at jeg ble sjenert og ikke visste hvordan jeg skulle snakke med andre folk - så der igjen har man jo et lite snev a sosial angst.

Etterhvert som jeg ble eldre ble jo dette noe bedre, men fortsatt hadde jeg problemer med å være megselv. Og tilslutt så fant jeg jo ut at jeg ikke egentlig visste hvem jeg selv var, og det gjorde ting vanskeligere.

En periode var jeg ganske depressiv, men jeg er ganske flink til å skjule følelsene mine - og det er også blitt et problem for meg. Men selvom jeg var depressiv så gikk jeg aldri så langt som til å la det gå utover megselv fysisk, bare psykisk.

forrige høst fikk jeg nærmest en identitetskrise, jeg følte en stor trang ikke bare til å vite hvem jeg er; men også hvem jeg vil være.
På grunn av det har jeg prøvd ut mye og forandret meg mye det siste halvåret, og mamma kommenterer stadig vekk at hun vil ha den gamle meg tilbake - som at det er utseende som definerer hvem jeg er og hvem hun er glad i; og det sårer meg.

Jeg er en person som overtenker ting, derfor vet jeg aldri hva som faktisk er og ikke er.
Når jeg overtenker ting kommer jeg ofte frem til ting som jeg skulle ønske ikke var sant og begynner å hate megselv.
Jeg er også meget selvdestruktiv, jeg nærmeste liker å ødelegge for megselv - for å vite at jeg gjorde det selv er på en måte lettere å håndtere enn å la andre vite at de har hatt en innvirkning på livet mitt.

Jeg har sagt at jeg elsker noen til to personer.
En av de personene mener jeg det virkelig  til, jeg elsker virkelig den personen - men vedkomne er lykkelig uvitende om at jeg elsker den som mer enn en venn, den tror jeg elsker den som en bestevenn.
Den personene er min bestevenn, men .. for meg også mer.

Sånn, da vet dere liksom bakgrunnen for denne bloggen.

-

Jeg starter denne bloggen fordi jeg trenger et fristed, et sted hvor jeg kan skrive ned det jeg føler og tenker.
Jeg ønsker å forbli anonym på denne bloggen rett og slett fordi jeg ikke tror at å fortelle mine nærmeste om alt det jeg skriver her kommer til å hjelpe.

Jeg kommer til å bruke denne bloggen som en type terapi, og det høres værre ut en det det er - men det er det jeg skal bruke den til.
Bare for å få noen tanker ut av hodet mitt, selvom de nok ikke forsvinner så lett.

Jeg bare advarer om at jeg ikke er særlig flink til å blogge, men hey. Er ikke sikkert noen gidder å følge med heller, men 'better safe than sorry'.

-

Dette er den første posten på min nye blogg ;)