temporarly

Jeg kan like gjerne starte med å fortelle noe om meg selv.

Jeg vokste opp med skilte foreldre, og jeg så ikke faren min mer en to helger i måneden. Det har resultert i at jeg ikke er vet hvordan jeg skal snakke åpent med han, jeg er usikker på hvordan jeg skal snakke med ham om megselv og slike ting.
- Når jeg tenker etter, så har jeg egentlig litt vanskelig for å snakke om mine egne personlige følelser med alle.

I tillegg til det vokste jeg opp i et samfunn som var meget kristent og jeg hadde ganske kontrolerende venner og det har gjorde at jeg aldri fikk være den jeg ville. Jeg måtte alltid være innafor rammene.
Dette gjorde at jeg var mye alene, jeg likte mitt eget selskap bedre enn andres. Og det igjen førte til at jeg ble sjenert og ikke visste hvordan jeg skulle snakke med andre folk - så der igjen har man jo et lite snev a sosial angst.

Etterhvert som jeg ble eldre ble jo dette noe bedre, men fortsatt hadde jeg problemer med å være megselv. Og tilslutt så fant jeg jo ut at jeg ikke egentlig visste hvem jeg selv var, og det gjorde ting vanskeligere.

En periode var jeg ganske depressiv, men jeg er ganske flink til å skjule følelsene mine - og det er også blitt et problem for meg. Men selvom jeg var depressiv så gikk jeg aldri så langt som til å la det gå utover megselv fysisk, bare psykisk.

forrige høst fikk jeg nærmest en identitetskrise, jeg følte en stor trang ikke bare til å vite hvem jeg er; men også hvem jeg vil være.
På grunn av det har jeg prøvd ut mye og forandret meg mye det siste halvåret, og mamma kommenterer stadig vekk at hun vil ha den gamle meg tilbake - som at det er utseende som definerer hvem jeg er og hvem hun er glad i; og det sårer meg.

Jeg er en person som overtenker ting, derfor vet jeg aldri hva som faktisk er og ikke er.
Når jeg overtenker ting kommer jeg ofte frem til ting som jeg skulle ønske ikke var sant og begynner å hate megselv.
Jeg er også meget selvdestruktiv, jeg nærmeste liker å ødelegge for megselv - for å vite at jeg gjorde det selv er på en måte lettere å håndtere enn å la andre vite at de har hatt en innvirkning på livet mitt.

Jeg har sagt at jeg elsker noen til to personer.
En av de personene mener jeg det virkelig  til, jeg elsker virkelig den personen - men vedkomne er lykkelig uvitende om at jeg elsker den som mer enn en venn, den tror jeg elsker den som en bestevenn.
Den personene er min bestevenn, men .. for meg også mer.

Sånn, da vet dere liksom bakgrunnen for denne bloggen.

-